Ung forsker på Nobels fredspris-utdelingen
Back in April, my research project: To what extent has the Greenlandic Reconciliation Commission been effective in contributing to building positive peace in Greenland? won a first prize in the Young Researchers Competition of Norway. A part of the price was the honor of receiving an invitation to participate in the Nobel Peace Prize Ceremony 2024. To me, the Nobel Peace Prize is the absolute most important acknowledgment one person or organization can receive. This prize has the power to call global attention to a particular mission every year. Being able to take part in such a powerful ceremony that honors people who have devoted most of their lives to transforming and establishing peace was a great honor and motivation.
The research process
When I carried out research, conducted interviews, and wrote my final essay, the core of my interest was always what different reasons had led to trauma within the Greenlandic population as a result of Danish colonization and why peace is still hard to establish within and in between societies in Denmark and Greenland. I found out how complex postcolonial traumas are and, too, how complex peace is. I looked at peace in relation to justice. Already here, justice is different to people, situations, and societies. Justice can be retributive and restorative, whereas I focused on the use of restorative justice in relation to positive peace. After reading article after article, analyzing numbers, and carrying out interviews, I tried to gather all this information into a tangible theoretical framework. However, I noticed how peace can be complex and undefinable. Of course, negative peace can occur when direct violence is absent. However, positive peace as a deeper level of harmony and equity is hard to determine and evaluate in a small research paper. I struggled to formulate my ideas and reflections, as something so culturally and personally traumatic as colonization did not seem to fit into an assignment trying to determine if peace efforts were effective or not.
At the ceremony
My interest in peace expanded. To me, the solutions to achieve peace have always seemed so simple, yet the world always struggles to establish it, which often fills me with frustration and hopelessness. Therefore, I was very honored to get acknowledged for my small attempt to understand peace, but even more honored to be able to attend the most important forum for peace, the Nobel Peace Prize. Everything at the ceremony was beautiful, strong, and overwhelming. From the beautiful city hall of Oslo, many important guests, and the formality of the setting. However, all of this formality seemed to disappear when the speeches started and the whole room came together to listen. Firstly, the head of the Nobel Peace Committee, afterwards, one of the three co-chairs representing the winning organization, Nihon Hidankyo. Both speeches were focused on the urgent importance of avoiding the use of atomic weapons.
These speeches had a great impact on me, as they made me reflect on the most effective mechanisms to ensure and establish future peace. I noticed the importance of personal stories as one of the most effective preventive measures. If we want global peace across identities and beliefs, the human meeting is crucial for one's understanding of how the distribution of peace and violence can impact others. Hearing the story of the survivors in a room filled with people really touched me in a different way than when reading or watching news online. I further understood how we humans tend to distance ourselves from the violence going on around the world as a coping mechanism. However, in meeting with others, we are forced to face real human trauma and experiences. I believe personal understanding is crucial when we talk about peace today, to minimize polarization, alienation, and history repeating itself. Thus, this understanding made the ceremony even more powerful when the winners pointed out that they were the last first-hand survivors of the attacks. The last ones to tell the stories, and how their work was not only about preventing the use of atomic weapons today, but to pass on their stories and experiences to new generations, in order to keep awareness and a global nuclear taboo alive. They described this as choosing to be survivors rather than victims by choosing to take on the responsibility of fighting for a peaceful world and using their voices for others to understand their personal trauma caused by atomic weapons.
The Nobel Peace Prize ceremony 2024 was truly powerful, beautiful, and touching. I really was inspired to continue my interest in peace in the world around me, devote my privilege to help fighting for peace, and follow the important work of Nihon Hidankyo, in a world where it is more needed than ever today.
Meld deg på i 2025!
Konkurransen unge forskere vil dele ut billetter til utdelingen av Nobels fredspris i 2025. Denne muligheten ligger åpen også for deg om du/dere melder dere på konkurransen i 2025. Ta sjansen og registrer deg her! Vi gleder oss til å lese deres interessante forskningsrapporter og feire nye finalister på finaleseremonien i april 2025.
Norsk:
Tilbake i april vant jeg førstepris for forskningsprosjektet mitt: To what extent has the Greenlandic Reconciliation Commission been effective in contributing to building positive peace in Greenland? i Konkurransen Unge Forskere da jeg var elev ved UWC Red Cross Nordic i Fjaler. En del av prisen var æren av å bli invitert til å delta på Nobels fredsprisseremoni 2024. For meg er Nobels fredspris den aller viktigste anerkjennelsen en person eller organisasjon kan få. Denne prisen har kraft til å rette verdens oppmerksomhet mot en bestemt sak hvert år. Å få være en del av en så betydningsfull seremoni som hedrer mennesker som har viet store deler av livet sitt til å skape fred, var en stor ære og motivasjon.
Forskningsprosessen
Da jeg gjennomførte forskningen min, intervjuet informanter og skrev oppgaven min, var jeg særlig interessert i hva som hadde forårsaket traumer blant Grønlands befolkning som følge av dansk kolonisering, og hvorfor det fortsatt er vanskelig å etablere fred både innenfor og mellom samfunnene i Danmark og på Grønland. Jeg oppdaget hvor komplekse postkoloniale traumer er, og hvor vanskelig det kan være å definere fred. Jeg undersøkte fred i relasjon til rettferdighet, som i seg selv varierer fra person til situasjon og samfunn. Rettferdighet kan være både straffende og gjenopprettende, og jeg fokuserte på bruk av gjenopprettende rettferdighet i sammenheng med positiv fred. Etter å ha lest artikkel etter artikkel, analysert data og gjennomført intervjuer, forsøkte jeg å samle all informasjonen i en håndgripelig teoretisk ramme. Likevel innså jeg at fred er komplekst og vanskelig å definere. Negativ fred, som er fraværet av direkte vold, kan være lettere å identifisere. Men positiv fred – et dypere nivå av harmoni og rettferdighet – er utfordrende å evaluere i en liten forskningsoppgave. Jeg slet med å formulere tankene mine og refleksjonene mine, da noe så kulturelt og personlig traumatisk som kolonisering føltes for omfattende for en oppgave som forsøkte å vurdere om fredsinnsatsen var effektiv.
På utdelingen
Interessen min for fred vokste. For meg har løsningene for å oppnå fred alltid virket enkle, men verden sliter likevel med å etablere den, noe som ofte fyller meg med frustrasjon og håpløshet. Derfor var det en stor ære å bli anerkjent for mitt lille forsøk på å forstå fred, men enda mer en ære å få delta på det viktigste forumet for fred – Nobels fredspris. Alt ved seremonien var vakkert, sterkt og overveldende. Fra det vakre Oslo rådhus, de mange viktige gjestene, til den formelle settingen. Likevel forsvant mye av denne formalitetene da talene begynte, og hele rommet samlet seg for å lytte. Først talte lederen av Nobels fredskomité, og deretter en av de tre medlederne som representerte den vinnende organisasjonen, Nihon Hidankyo. Begge talene fokuserte på den presserende nødvendigheten av å unngå bruk av atomvåpen.
Disse talene gjorde sterkt inntrykk på meg, da de fikk meg til å reflektere over de mest effektive mekanismene for å sikre og etablere fred i fremtiden. Jeg la merke til viktigheten av personlige historier som et av de mest effektive forebyggende tiltakene. Hvis vi ønsker global fred på tvers av identiteter og trosretninger, er menneskelige møter avgjørende for å forstå hvordan fordelingen av fred og vold påvirker andre. Å høre historiene til overlevende i et rom fullt av mennesker rørte meg på en helt annen måte enn å lese eller se nyheter på nett. Jeg forsto også bedre hvordan vi mennesker ofte distanserer oss fra volden som foregår rundt om i verden som en slags mestringsstrategi. Men i møte med andre blir vi tvunget til å konfrontere ekte menneskelig traumer og erfaringer. Jeg tror personlig forståelse er avgjørende når vi snakker om fred i dag, for å minimere polarisering, fremmedgjøring og gjentakelse av historien. Denne forståelsen gjorde seremonien enda sterkere da vinnerne understreket at de var de siste gjenlevende førstegangsvitnene til angrepene. De siste som kunne fortelle historiene, og hvordan arbeidet deres ikke bare handlet om å forhindre bruk av atomvåpen i dag, men også om å videreføre sine historier og erfaringer til nye generasjoner for å opprettholde bevisstheten og et globalt tabu mot atomvåpen. De beskrev dette som et valg om å være overlevende i stedet for ofre, ved å ta ansvar for å kjempe for en fredelig verden og bruke stemmene sine for at andre skulle forstå traumene de selv hadde opplevd på grunn av atomvåpen.
Nobels fredsprisseremoni 2024 var virkelig kraftfull, vakker og gripende. Jeg ble inspirert til å fortsette interessen min for fred i verden rundt meg, bruke privilegiet mitt til å kjempe for fred, og følge det viktige arbeidet til Nihon Hidankyo i en verden hvor dette trengs mer enn noen gang.